Lakselv Kapell – et historisk tilbakeblikk

På Smørstad i Lakselv finner du restene av gamle Lakselv Kapell, i denne artikkelen skal jeg se litt på historien rundt kapellet.

Bilde

Historiens puslespill

Kistrand hovedkirke

Den 7.september 1856 ble Kistrand kirke vigslet, kirken fungerte som hovedkirke. Folketellingen i 1865 viste at det i Lakselv skolekrets bodde 26 nordmenn, 91 kvener og 93 samer. Disse 210 innbyggerne var fordelt på 38 husholdninger i 35 husstander, behovet for en egen kirke hadde vært synlig en tid.

Bygdefolket gjør dugnad

Gjennom mange år har befolkningen i Lakselv vært kjent for sin dugnadsinnsats, dette var også tilfelle på 1860-tallet. Sommeren 1860 går bygdefolket sammen med slekt og venner fra Børselv i gang med arbeidet. Tømmer hentes i Skoganvarres furuskoger og fløtes ned til Lakselv for videre bearbeiding.  Sensommeren 1860 lå et fjell av tømmerstokker ved vestbredden av Lakselva like syd for Holmen bru, stedet er kjent som Kirkeskogen i dag.  Sommeren 1862 fortsatte arbeidet med uforminsket styrke og tømmeret ble hogget uten at det medførte kostnader for menigheten.

I august 1864 sammenkalte daværende sogneprest Kaurin til et folkemøte i Lakselv hvor han ville få folket til å bli enige om en passende godtgjørelse for flytting av tømmeret til kapelltomten. Han våget nemlig ikke satse på at befolkningens dugnadsiver varte evig. Enigheten kom i stand og selv om det hadde gått to og et halvt år siden den formidable dugnadsinnsatsen i Skoganvarre var det nå endelig klart for byggingen av kapellet.

Den 2.oktober 1865 ble Lakselv kapell vigslet.

Bilde

Lakselv Kapell – Bildet er tatt under krigen

Kirkegårdsplaner

Parallelt med tømmerfløting og bygging pågikk debatten om behovet for en hjelpekirkegård i Lakselv. Avstanden til Kistrand var stor og begravelser ble til stadighet utsatt, dette førte til at en, i årene fra 1862 frem til den endelige vigslingen av ny kirkegård ved kapellet på Smørstad søndag den 17.juli 1864, nok en gang stolte på folkets dugnadsiver. Kirkestedet Smørstad var i ferd med å bli en realitet.

Arkitektur og inventar

Lakselv Kapell ble bygget i en tradisjonell kirkestil med tårnet plassert over den vestvendte inngangen. Kapellet var 15.5 meter langt og 7,75 meter bredt, taktekke var never og teglstein. Inne i kapellet var det ingen altertavle ved vigslingen, men det sto et hvitt kors på korveggen /alterbordet. Først i 1897 fikk kapellet en altertavle som tidligere hadde tilhørt Kistrand kirke. Kapellet beskrives i 1898 som trekkfullt både i vegger og gulv, ovnene rustet og taket var lekk, en omfattende reparasjon måtte igangsettes. Regningen kom på kr. 1 125,-, for denne summen hadde en fått lagt 2 000 skiferstein på taket, byttet never, kittet vinduer og malt kapellet for å nevne noe.

I 1906 hvitmales det tidligere rødmalte kapellet og samtidig er befolkningsveksten i kommunen større enn tidligere.

I 1927 sogner 740 mennesker til Lakselv kapell, 920 til Kistrand kirke og 506 til Børselv kapell.

Storstilt oppussing

I årene fra 1924 til 1930 blir det innvilget totalt kr. 19 100,- av Det Nordlandske Kirke- og Skolefond til restaurering av Lakselv Kapell, arbeidet er i gang våren 1930. Arbeidet innebar en rekke endringer og ombygginger som gjorde at kapellet ved ny vigsling søndag 14.september 1930 fremsto som nytt. Biskop Eivind Berggrav, prost Ola Steinholt og sogneprest Johan Emil Svendsen sto for vigslingen.

Dramatiske krigsår

Under krigen fyltes bygda opp med soldater. Kapellet ble lånt av tyske feltprester som avholdt både katolske og evangelisk –lutherske gudstjenester der de første årene under krigen, men denne ordningen  tok fort slutt.  Behovet for et sted å lagre proviant, klær og utstyr var prekært for okkupasjonsmakten, de overtok derfor kapellet etter den siste gudstjenesten den 20.september 1942. Den 17.april 1943 forsøkes det å få frigitt kapellet slik at en kunne bruke det på normalt vis igjen, men dette kunne ikke den tyske plasskommandanten i Lakselv tillate.

Bilde

Dystre minner etter brannen på Kolvik barnehjem

 

D/S Argus

Torsdag den 12.august 1943 ligger ammunisjonsskipet D/S Argus ved Hamnbukt. Under lossing av bomber, luftverngranater og ammunisjon tar det til å brenne i et av lasterommene. Like over midnatt kommer smellet, tyske soldater slites i filler av de påfølgende eksplosjonene og Smørstad kapell må anvendes som likhus de påfølgende dagene. Det verserer ulike tall over hvor mange som omkom i eksplosjonen, men en kan konkludere med at opp mot 100 tyskere mistet livet natten til fredag den 13.august 1944.

Tvangsevakuering og brent jord

9.januar 1944 blir kapellet ryddet til vigsel, det samme skjer også to uker senere. Imidlertid ble det stopp igjen da en difteriepidemi rammet bygda, forbud mot store møter ble nedlagt for å unngå smitte. Tre måneder senere, skjærtorsdag og langfredag 6. og 7.april, ble påskegudstjeneste avholdt. Befolkningen visste nok ikke at dette skulle bli den siste kirkelige handling i Lakselv kapell, ei heller at de snart skulle bli tvunget til å forlate bygda.

Lørdag den 11. november kl.07.00 forlater Adolf Binder Hamnbukt med kurs for Tromsø og senere Narvik. To av de evakuerte forteller at de måtte overnatte to døgn i Lakselv kapell mens de ventet på båtens avgang. Om turen til Narvik vil de helst ikke fortelle så mye, forholdene ombord var umenneskelige med omkring 1 400 evakuerte stuet sammen.

 Sprengkommandoene kommer

Noen få dager senere, den 20. november, ankommer de tyske sprengkommandoene kommunen og begynner sitt arbeid med sprenging og brenning. Lakselv kapell brennes ned til grunnen i løpet av noen få timer den 26.november 1944, ødeleggelsene i Porsanger pågår i nærmere en måneds tid. Grunnen til at det i arkivene ikke fins eksakte datoer for brenning av Porsanger er blant annet det faktum at det var hærstyrker som brant i kommunen, de fleste andre steder i Finnmark var det marinen som tok seg av brenningen. Om du også ser på kommunens størrelse i utstrekning og bosettingsmønster går det opp for deg at dette unektelig måtte ha tatt tid.

Bilde

Minnestein over Lakselv Kapell

 Kulturarven forsvinner

 Smørstad kirkegård er et minnesmerke over mennesker som har stått hverandre nær og over generasjonene før oss.

Jeg spør meg selv, der jeg står midt inne i den godt gjengrodde kirkegården, om det er slik vi tar vare på våre kulturminner. I et forsøk på å finne svar tar jeg en telefon til kirkekontoret i kommunen hvor jeg får fatt i kirkevergen. Han forteller at det er menighetsrådet som disponerer den gamle kirkegården. Videre får jeg vite at grunnen til at naturen nå holder på å lukke området er at kirkegården ikke er i bruk, den er nedlagt. 

 Jeg bestemmer meg for å kontakte tidligere sogneprest i Porsanger, Sigvald Bernhard Mikkelsen, for å få noen synspunkter på historikken rundt Lakselv kapell og Smørstad kirkegård. Mikkelsen forteller at han brukte mye tid på innsamling av informasjon rundt kirkene i Porsanger gjennom de 11 årene han fungerte som sogneprest i Porsanger. Denne informasjonen har han delt med befolkningen i kommunen gjennom sine jubileumshefter. Før Mikkelsen forlot Porsanger fikk han gjort noe vedlikehold ved kirkegården, han synes det er trist at alt nå gror ned.

Med lokalt særpreg

I det jeg forlater Smørstad kirkegård tenker jeg at dette absolutt er en bevaringsverdig kirkegård med lokalt særpreg. Ved å la kulturminner i kommunen forfalle eller fysisk fjernes blir i hvert fall ikke Porsanger en rikere kommune, heller tvert imot.

Bilde

Åpne porten inn til historiens fotspor

Ny informasjon sommeren 2013: Det er nå gjort en fantastisk dugnadsinnsats med å fjerne skog og klippe gress på kirkegården. Den fremstår ryddig og ordentlig.

FAKTA:

Gravferdsloven om bevaring av kirkegårder

§ 27. Bevaring

Kirkelig fellesråd kan vedta at områder av kirkegården eller enkeltgraver med gravminner og annet utstyr skal bevares. Slikt vedtak kan bl.a. gjøres dersom gravminner på et område av kirkegården eller en grav er av en viss alder, at det representerer en stilhistorie, har et lokalt særpreg i form eller materialbruk, gir uttrykk for en interessant personalhistorie eller er unikt.

Kirkegårdsvedtektene skal inneholde egne bestemmelser for de områder eller graver som vedtas bevart.

 

Rundskriv T-3/00 – Forvaltning av kirke, kirkegård og kirkens omgivelser som kulturminne og kulturmiljø:

Kirker, kirkegårder m.v. som ikke er fredet etter kulturminnelovens bestemmelser, kan likevel være viktige kulturminner. Plan- og bygningsloven gir kommunene anledning til å bevare/sikre verneverdige kulturminner, både enkeltbygninger og miljøer gjennom regulering til spesialområde bevaring. Plan- og bygningsloven setter også rammer for bygge- og anleggstiltak og for arealdisponering.

 Artikkelen er tidligere publisert i lokalavisen Ságat og i Porsanger Menighetsblad i revidert versjon

Advertisements

Leave a comment

Filed under Uncategorized

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s