Å bygge en artikkel – eksempelet Opitz

Det er en helt vanlig dag og jeg har en idé, eller kanskje jeg blir kontaktet av noen som har en historie å fortelle. Det er aldri mangel på stoff.

I begge tilfeller begynner det jeg kaller “snekringen”. For å lage en avisartikkel trenger man både hammer, materiale og spiker. For meg er det viktigste jeg gjør forundersøkelsene/kildearbeidet, eller for å bruke et drivende godt “norsk” ord research.

La meg komme med et konkret eksempel som ble til en avisartikkel for en stund siden. Historien om gartneren på Banak.

Jeg hadde fått et tips om at det på Banak flyplass hadde vært en gartner under krigen og at hans dagbok befant seg i privat eie i Nord-Norge et sted. I tillegg skulle han ha tatt en rekke bilder under sitt opphold i Lakselv.

Første tanke var at dette kunne bli en lesverdig historie litt utenom det vanlige.

Det første jeg gjorde var å kontakte den som satt på dagboka. Hos henne fikk jeg tillatelse til å benytte stoffet, men bildene befant seg i Tyskland. Jeg fikk tak i sønnen til gartneren og etter et par dager fikk jeg en mail hvor de bekreftet at bildene kunne skannes slik at jeg kunne benytte dem i en artikkel.

Jeg hadde ennå ikke avtale med en avis eller et magasin om å levere artikkelen til vurdering, men jeg så det som en interessant historie å forfølge.

”Den lange mørketida i vintermånedene, og det uavbrutte skvettende og skinnende nordlys og midnattsola om sommeren, stiller store krav til nervene. Så mang en tapper kamerat har sluttet å puste og måtte bæres til sin siste hvile på haugen.” -Utdrag av gartnerens dagbok

Etter å ha lest dagboka var dette utdraget så sterkt at jeg ville bruke det som en innledning til artikkelen.

Ennå hadde jeg ikke sett ett eneste bilde av mannen jeg nå skulle skrive om. Men det ordnet seg i løpet av noen dager. Da kom bildet av Wilhelm Opitz på e-post og en rekke bilder fra Lakselv fulgte. Jeg ble bare mer og mer imponert over hvilket materiale som dukke opp i innboksen utover ettermiddagen denne dagen. Det var ikke fritt for at jeg gjentatte ganger trykket “Get mail” på macbooken min, jeg ville ha mer og mer og mer.

Bilde

Hvordan skulle jeg vinkle artikkelen? Hva skulle jeg skrive om? Hvordan skulle jeg formulere meg?

En drøss med spørsmål dukket opp i hodet mitt, men det viktigste var kanskje: Vil noen ha det jeg skriver?

Jeg kontaktet lokalavisas redaksjon og der var svaret: send over når du er ferdig, så ser vi!

Ja, ja… Here we go!

Jeg valgte å være fortellende/narrativ, jeg ville fortelle historien kronologisk.

Slik begynte jeg:

Mot nord

Denne historien begynner i krigsåret 1941. Om kvelden den 16.august sendes Wilhelm Opitz som underoffiser fra Tyskland til Norge via Danmark. Ferden går nordover med båt til Oslo og siden med tog til Mosjøen. Opitz, født i 1904, forlot Tyskland på sin egen bryllupsdag.

Bilde

Jeg hadde begynnelsen klar, da var det bare å “peise på”:

Mosjøen

Opitz og hans kamerater ble værende i Mosjøen i vel fire uker. I dagboken skriver han blant annet: ”Vi ventet på videre transport over havet, men planene ble endret da en nordmann fortalte fienden om planene våre.”

 Endelig av gårde

 Etter å ha ventet flere uker kommer de seg nordover med skipet ”Olanda”, Opitz skriver: ”Endelig en natt gikk det overraskende fort bort derfra. Reisen var tung, den tiende dagen kom vi inn i en grusom storm. Skipet gikk på grunn, men kom seg løs ved egen kraft etter noen timer i en bekmørk natt.”

 Farefull ferd

Havområdene utenfor norskekysten var fulle av miner, tyske miner. Det er nettopp i dette området skipet befinner seg morgenen etter at stormen tok tak. Ikke bare i området, men midt i sitt eget minefelt!

En dramatisk ferd som skildres slik: ”Med den største forsiktighet og flaks famlet båten seg mot kysten.”

Hamnbukt

”Endelig, den tolvte dag ankom vi havn i Hamnbukt hvor vi lesset av med en gang.”

Opitz er glad og lettet over å være i havn. Hjemmet deres blir en brakkerigg på Banak, arbeidet med å bygge flyplassens mange anlegg er prioritert.  De sprenger stein, graver grøfter og bygger.

Ensidig kost

Maten de får servert beskriver han som ensidig, den inneholder mye fett, i tillegg til hermetikk har ikke soldatene mulighet til å skaffe noe annet. Ferske grønnsaker, frukt eller potet fins ikke å oppdrive.

 Vinteren i Finnmark

 Vinteren 1941/1942 er hard i Finnmark, de tyske soldatene finner denne barske årstiden hard og i dagboka beretter Opitz at noen tar livet av seg denne vinteren. ”Den lange mørketida i vintermånedene, og det uavbrutte skvettende og skinnende nordlys og midnattssola om sommeren, stiller store krav til nervene. Så mang en tapper kamerat har sluttet å puste og måtte bæres til sin siste hvile på haugen.”

Våren 1942

 Endelig er sola tilbake, gleden over gjensynet med sola og håpet om en varm vår og sommer gir nytt håp for soldatene som er stasjonert på denne utposten i nord.

”…rundt middagstid kunne man se en lys stripe ved himmelen i retning sør. Plutselig kom den første soloppgangen til syne i form av en ildrød ball som gikk ned etter fem minutter. Gleden til enhver mann er større enn gleden til et barn når det plutselig ser nissen. Fra dag til dag øker sola i høyde og kraft inntil ingen solnedgang følger og dag og natt blir like.”

 Livet på Banak

 Wilhelm Opitz var i det sivile liv utdannet som gartner, en lidenskap han tok med seg nordover. Det skulle gå noen måneder før han kunne, bokstavlig talt, dyrke sin lidenskap.

I mars 1942 arbeider Opitz sammen med andre Luftwaffesoldater med å bygge og utvide flyplassens brakkerigger og befestninger. Han settes også inn i forsvaret av flyplassen. ”Ofte kom vi i kontakt med fienden, mest russiske flyangrep…”

Grønne fingre i nord

Som gartner måtte det da være mulig å få noe til å gro så langt nord. Opitz tester ut et myrområde for å se om det kan bære frukt. ”…med mye flid og tålmodighet ble myra dyrket opp. Jeg laget vårbed og noe frilandsareal, forsøkene mine var vellykkede. Salat og reddik vokste i så store mengder og i en slik kvalitet at hele kompaniet kunne forsynes nesten hver uke. Hver soldat gledet seg over dette og det bidro til bedre helse.”

I 1943 utvider han arbeidet og anlegger en kjøkkenhage.

”Jeg bygget et lite veksthus til spiring og også tomater. En inspektør blir sendt fra ministeriet med oppdrag å gjøre dyrkbart mest mulig areal for å tilføre produktene til troppene. På den måten kunne vi glede hele flybase Banak med ferske grønnsaker.”

Wilhelm Opitz ble nesten 80 år gammel, han dro aldri tilbake til Lakselv etter krigen.

Bilde

Jeg koser meg når jeg snekrer, jeg leker med ord og forsøker å finne en god måte å skildre stemninger. I det siste har jeg sett nærmere på portrettintervjuer og har nå inne to intervjuer som kommer på trykk om noen dager. Det blir spennende å se hvordan avisen “stabler”, som de sier, artikkelen i avisa.

Ja, det er sant, jeg glemte nesten artikkelen om Opitz.

Her er den:

BildeBilde

Advertisements

Leave a comment

Filed under Uncategorized

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s